Et helt helt år ❤️
For nøyaktig et år siden i dag på klokka, så fikk jeg telefonen med en av de verste beskjedene man kan få….. Barnet ditt har kreft….Tiden stoppet litt opp kan du si; noe sa meg at dette må bare ordnes, han MÅ bli bra og det viktigste er å organisere alt så han og jeg kommer oss rett inn på Rikshospitalet samme dag, for å sette i gang behandling (takk til helsenorge for fortgang forresten…) Søsken, familie og venner begynte å gråte- men jeg hadde ingen tårer å gi, det eneste jeg måtte konsentrere meg om var å bare stå i det, for han det gjaldt og for de to andre ungene mine som fikk sommeren snudd på hue…
Men nå; et helt helt år etterpå – og heldigvis en kreftfri gutt, så kommer det spinnende… Litt merkelig egentlig – og grunnen til at jeg velger å skrive dette nå har flere årsaker;
For det første så tenker jeg noen ganger at jeg så gjerne skulle tatt denne forferdelige sykdommen i stedet for han; hva er det å gi kreft til små barn??? Men, da hadde jo ingen vært der for å ta vare på barna, jeg hadde faktisk vært for syk….
For det andre så er det altfor mange barn og foreldre som blir rammet av dette. Ingen som ikke har vært i situasjonen kan egentlig sette seg inn i hvordan det er. De endeløse timene med å se den lille, som du bare vil beskytte, få så vondt så vondt av cellegiften. Og så spesielt når barnet ditt er kreftfri, og sliter med senskader. Jeg mener at vi må snakke om ting så vi vet at vi ikke er alene – for hverdagen kan føles veldig, veldig alene. Det er ikke det samme å være hjemme med en baby i barsel som det er å gå hjemme som halvveis sykepleier og halvveis mamma for en som egentlig skulle ha syklet tidlig av gårde til skole og kanskje ikke kommet hjem før etter fotballen på kvelden. Absolutt alt må veies av energibruk; skole, hvile, mat, fysio, blodprøver, vaksiner, fotball, venner etc etc. I tillegg skal de andre barna følges opp i sin hverdag som vanlig….
For de foreldrene som da går hjemme så går de ikke «hjemme», det er en endeløs dans som nå for meg har vart i et helt helt år…. og for mange, og kanskje også for Lucas og meg, enda flere år.
Dette hele året har gått både fort og altfor sakte…. Jeg får egentlig ikke gjort så mye mer enn å bare være tilstede for han i hverdagen, å bytte dekk på en bil eller å få dratt til frisøren går igrunn ikke fordi de få timene han orker på skolen rekker ikke lenger enn tur/retur skolen ????
En siste ting at jeg velger å skrive om dette: for meg og for det jeg egentlig jobber med til daglig; å styrke andres selvfølelse og forebygge, gjør det naturlig å ville dele. For det å klare og holde min egen selvfølelse oppe har vært veldig merkbart. Jeg sitter mange dager og føler meg ganske ubrukelig. Jeg går jo bare hjemme….. noen dager ser jeg ikke andre voksne enn lærerne på skolen og da handler det om barnas behov. Venner har sin hverdag og den går selvfølgelig i ett. Mange tenker kanskje at man ikke skal plage andre med sitt. Vel; jeg er litt uenig- prat med andre; de fleste har noe de synes er tungt og at de ikke strekker til. Vær der for hverandre og prøv å hjelpe hverandre i den hektiske hverdagen man uansett situasjon står i! Husk selvfølgelig på å være takknemlig for alt som ER bra; for meg er det kreftfri sønn først og fremst, ha en så overhode «normal» hverdag for de andre med skole, venner og aktivitet – men IKKE om det bare blir stress. Å ha god tid til hverandre er mer viktig! Takknemlig for en ny sommerferie som står for døra med hytteliv som det ble null av i fjor – og er EVIG takknemlig for gode venner og en fantastisk kjæreste som har vært en utrolig støtte, og passet på at JEG får i meg mat ❤️ Takk for et godt helsenorge som har fungert nesten optimalt og takk til flinke lærere som tilrettelegger alt vi har behov for. Takk til barnas farmor som alltid stiller opp som ekstra, og takk til min fine venninne som møtte oss første sekundet inne på riksen og ble sittende under hele innleggelsen, takk til Trine som lytter til alle mine tanker, takk til alle som heier på superhelten, og takk til superhelten selv og storesøster og lillebror som har stått i dette et helt år ❤️
Ser fram mot et nytt helt år der vi tar energien dag for dag- og selv om jeg ikke kommer meg i jobb med det første, så gir det glede de dagene jeg har overskudd til å tenke noen nye prosjekter i Go’nok. Jeg sier til meg selv de dagene jeg ikke har energi til det i det hele tatt; Helene det er godt nok det du faktisk gjør! Og det er den mest viktige jobben jeg gjør ❤️❤️❤️
